Vidje
From Wikipedia, the free encyclopedia
Vidje er et rotskudd av tre, eller en kvist, som er vridd og behandlet slik at det egner seg til bindemateriale. Vidjen skal være slank og uten greiner. Det var i all hovedsakelig rotskudd av bjørk som ble brukt, men selje (vier) kunne også brukes. Man ble regnet som voksen når man var hard nok i klypa til å vri en vidje. Vi husker Espen Askeladd som fant en vidjespenning. 50 lappen har en vidjespenning tegnet inn.
I førindustriell tid var vidjer et universalhjelpemiddel med en sentral plass i norsk hverdag. Vidjene ble brukt i en lang rekke sammenhenger: Til å surre lass på sleder, til skibindinger, til å tjore husdyr, og til å holde årene på plass i keipene i en båt – og mange andre formål. Overalt ble det brukt vidjer, oftest bearbeidet til vidjespenninger. Emneved var lett å få tak i om noe gikk i stykker; vidjespenninger hadde begrenset holdbarhet.
I perioden mellom 1850 og 1960 forsvant i praksis tradisjonene knyttet til vidjebruk. Ståltråd og andre moderne bindemidler erstattet vidjene. Den kunnskapen som hadde vært vanlig allemannseie ble nå knyttet til husflid, tradisjonsbærere, kulturminnevern og museal virksomhet.
Norsk etnologisk gransking (NEG) sendte ca. 1950 ut et spørreskjema med tema vidjer til tradisjonsbærere over hele landet. Etnobotanikeren Ove Arbo Høeg presenterte dette materialet i boka Planter og tradisjon, som kom ut i 1974.