Sub-romersk Britannia
From Wikipedia, the free encyclopedia
Sub-romersk Britannia viser til perioden mellom romernes tilbaketrekning fra Britannia og inngangen til middelalderen. Normalt tidfester man den til tiden mellom 407, da den siste legionen ble trukket ut, til 597 da Augustin av Canterbury steg i land og begynte kristningen av England.
Begrepet ble først innført av arkeologer for å beskrive kulturen i denne perioden. Den opprinnelige oppfatningen er at perioden viser en kulturell tilbakegang i forhold til den romerske perioden, før man i middelalderen igjen begynner å gå fremover. Denne oppfatningen er siden blitt revidert.
Det finnes nesten ikke skriftlig materiale fra perioden, slik at den i praksis må behandles som forhistorisk tid. Blant de få dokumentene som finnes er St. Patricks Bekjennelser og Gildas' De Excidio Britanniae. Da Beda den ærverdige samlet inn materiale mot slutten av det 700-tallet baserte han seg først og fremst på muntlige tradisjoner. Den angelsaksiske krønike dekker perioden, men er ikke basert på primærkilder. Blant de viktigste legender som gjerne tidfestes til denne perioden er Arthurlegenden.
Gjennom arkeologiske undersøkelser har man fått mer kjennskap til kulturen i sub-romersk Britannia. Blant viktigste funnsteder er Tintagel, borgen i South Cadbury, steder hvor Hadrians mur ble reparert i 400- og 500-tallet, Whithorn i det sørvestlige Skottland og i bosetninger som fortsatte i de romerske byene.
Det skjedde klimaendringer på 400-tallet, slik at klimaet ble kaldere og våtere. Dette betydde at vekstsesongen ble kortere, og høyereliggende områder ble uegnet for landbruk. Historikeren Michael Jones har i boken The End of Roman Britain hevdet at tilbakegangen i jordbruket førte til store demografiske endringer der den dyrkbare jorden allerede var utnyttet fullt ut.