From Wikipedia, the free encyclopedia
Senmiddelalderen er en betegnelse for en historisk epoke som strekker seg fra ca. 1300 til 1500. Middelalderen blir delt inn i tidlig middelalder, høymiddelalderen og senmiddelalderen. Middelalderen ble etterfulgt av renessansen eller tidlig moderne tid.
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Epoker |
|
Tidlig moderne tid |
Rundt 1300 ble en århundrelang periode med europeisk blomstring, både kulturelt og befolkningsmessig, avbrutt av en rekke tilbakeslag. En serie med hungersnød og pest, bla. den store hungersnøden og svartedauden, reduserte befolkningen, trolig til det halve. Dette kom delvis av klimaforandringer forårsaket av slutten på den varme perioden i Middelalderen og begynnelsen på den lille istid, og delvis av en Malthus-katastrofe forårsaket av overpopulasjon. I tillegg til befolkningsnedgang kom også sosial uro og krigføring. Frankrike og England gjennomgikk flere store bondeopprør og, ikke minst, hundreårskrigen. Den forente katolske kirken ble delt av «det vestlige skisma».
På den andre siden var 1300-tallet også en tid med stor fremgang innen kunst og vitenskap. Gjenoppdagelsen av de antikke greske og romerske tekstene ledet til det samtiden kalte Renessansen – gjenfødelsen. Denne prosessen hadde allerede startet gjennom kontakten med araberne under korstogene, men hadde blitt bremset ned i forbindelse med Konstantinopels fall til tyrkerne, da flere bysantinske lærde måtte søke tilflukt i vest, spesielt i Italia. Oppfinnelsen av boktrykkerkunsten hadde stor effekt på det europeiske samfunnet. Den forenklede spredningen av det skrevne ord demokratiserte læring og reduserte makten til den katolske kirken. Resultatet skulle omsider bli den protestantiske reformasjonen. Veksten til det Osmanske riket kulminerte med Konstantinopels fall i 1453 (tilfeldigvis det samme året som slutten på hundreårskrigen), og forhindret all handel med østen. Men Christofer Columbus' oppdagelse av Amerika i 1492, og Vasco da Gamas reise til India (rundt Afrika) i 1498, åpnet nye handelsruter og forsterket økonomien og makten til europeiske nasjoner.
Denne utviklingen sett under ett gjør det nærliggende å snakke om slutten på Middelalderen, og begynnelsen på den moderne tid. Det skal sies at delingen mellom middelalder og nytid alltid vil være et konstruert skille, siden antikk lærdom aldri var helt fjernt for det europeiske samfunnet. Det er derfor en viss kontinuitet mellom den klassiske og den moderne tid. Noen historikere, spesielt i Italia, foretrekker å ikke snakke om noen form for senmiddelalder, men heller se på 1300-tallets renessanse som en direkte overgang til den moderne tid.
Slaget ved Bannockburn i 1314 markerte slutten på Englands streben etter å få kontroll over Skottland, og skottene ble deretter en sterk stat under Stuartene. Fra 1337 ble Englands oppmerksomhet rettet over kanalen mot Frankrike, bedre kjent som hundreårskrigen. Henrik Vs seier i slaget ved Agincourt i 1415 banet veien for en kortvarig forening av de to kongedømmene, men hans sønn, Henrik VI, kuttet snart alle de tidligere båndene. Umiddelbart etter krigens slutt i 1453, begynte de dynastiske stridighetene i rosekrigene (1455–1485). Krigen endte med Henrik VIIs tiltredelse, og et sterkt, sentralisert Tudor-monarki. Mens Englands oppmerksomhet ble rettet andre steder, klarte Irland å tilordne seg uavhengighet under engelsk hegemoni.
Etter den mislykkede union mellom Sverige og Norge som varte fra 1319 til 1365, ble den hel-Skandinaviske unionen, Kalmarunionen etablert i 1397. Sverige var motvillig medlem i den dansk-dominerte unionen, og brøt endelig ut i 1523, etter Stockholms blodbad i 1520. Men Norge forble et underordnet medlem helt til 1814.
Den norske kolonien på Grønland døde ut under mystiske omstendigheter i løpet av 1400-tallet.
Det franske Valoisdynastiet som etterfulgte Captetingerdynastiet i 1328, var fra starten av praktisk talt uten makt i sitt eget land, delvis på grunn av de engelske styrkene i hundreårskrigen, og delvis på grunn av det sterke hertugdømmet Burgund. Jeanne d'Arc forandret krigens kurs i fransk favør, og under Ludvig XI ble Burgund underlagt den franske tronen.
I Tyskland ble Det tysk-romerske riket overført til habsburgerne i 1438, hvor makten forble til rikets oppløsning i 1806. Riket forble, etter habsburgerne, fragmentert, og mye makt og innflytelse ble holdt av finansielle institusjoner, som hanseatene og familien Fugger.
Det bysantinske riket hadde en lang tid dominert de sørlige delene av Øst-Europa når det gjaldt politikk og kultur. Ved rikets fall i 1453, hadde det nesten kollapset i skatteskyld til Det osmanske riket, som var sentrert rundt byen Konstantinopel og noen få enklaver i Hellas. Fra 1453 kom det østeuropeiske området fullstendig under tyrkisk kontroll, hvor det forble helt til slaget ved Wien i 1683.
I nord var utviklingen stort sett sentrert rundt Litauen, som senere skulle bli den polsk-litauiske union. Lenger øst ble Den gylne horde slått i slaget ved Kulikovo i 1380, som førte til at Storfyrstedømmet Moskva (forløperen til den russiske stat) ble opprettet, etter Kievrikets fall. Ivan III, den store, la fundamentet for en russisk nasjonalstat mot slutten av 1400-tallet.
Rundt 1300 sluttet den varme perioden i middelalderen, og ble etterfulgt av den lille istid. Det kalde klimaet resulterte i et redusert landbruk, hungersnød, pest og krigføring. Det som satte størst preg på samfunnet var Den store hungersnøden mellom 1315 og 1317, svartedauden og hundreårskrigen. Etter som befolkningen i Europa hadde blitt halvert, ble det mer land for de som overlevde, og arbeidskraften ble dyrere. Forsøk fra landeiere på å redusere arbeidslønnen, som den engelske Arbeidsvedtekten av 1351, var dømt til å feile. Resultatet var slutten på livegenskapen over store deler av Vest-Europa. I Øst-Europa var det noen få store byer med et levedyktig borgerskap som fungerte som en motvekt mot de store godseierne, og disse borgerne klarte å tvinge allmuen inn i en enda mer undertrykkende pine.
Hovedartikkel: Svartedauden
Italia ble rammet av pesten i 1347, og pesten spredte seg videre via handelsveier til andre deler av Europa og det nordlige Afrika og Midtøsten gjennom 1348. Videre spredte den seg til Mesopotamia, Sør-Spania, Nord-Europa (bl.a. Norge) og til sist Russland i 1351. Polen stengte grensene sine, og ble spart for pesten. Island ble delvis spart, siden mannskapene på skip dit stort sett døde før de kom fram. Ca. 1/3 av befolkningen her døde.
Pesten kom til Norge sommeren 1349, via et skip med korn fra England til Bergen. Minst en tredjedel av befolkningen i Norge, og kanskje så mye som 60% av befolkningen i Europa, døde, dvs 50 av 80 millioner. På verdensbasis regner man med at 75 millioner mennesker omkom i epidemien.
Ifølge enkelte norske historikere kom pesten til Oslo noen måneder før den kom til Bergen. Det skal ha vært et lite utbrudd høsten 1348, men dette ble stoppet av vinterkulden. Det siste kjente offer for svartedauden i Norge var stavangerbispen som døde 7. januar 1350.
Hovedartikkel: Krigføring i middelalderen
Gjennom slag som det ved Bannockburn (1415) og ved Grandson i 1476 ble det klart at den store militære æraen for føydal-kavaleriet var over, og det skulle bli erstattet med et godt utstyrt infanteri. Engelskmennene hadde en stor fordel overfor franskmennene i hundreårskrigen på grunn av de svært effektive engelske langbuene, opprinnelig en oppfinnelse fra Wales. I det lange løp bidro den militære utviklingen, sammen med økonomiske og politiske hensyn, til at leiesoldater var å foretrekke fremfor de føydalske troppene. Sveitsergarden var for eksempel svært ettertraktet.
Oppfinnelsen av kruttet forandret krigføringen betydelig. Ikke gjennom håndvåpen, der de ikke skulle få betydning på en god stund, men som beleiringsvåpen. Kanonene skulle vise seg å være svært effektive i å rive ned slottsmurer, noe som betydde at den føydale godsherrens makt ikke lenger var absolutt.
Begge disse utviklingene bidro til at det føydale systemet brøt sammen, og åpnet veien for en sterk, sentralisert nasjonalstat.
Fra og med begynnelsen av det 14. århundre ble paven mer og mer underlagt den franske tronen, noe som kulminerte i overføringen til Avignon i 1309. Da paven bestemte seg for å returnere til Roma i 1377, ble forskjellige paver valgt i Avignon og Roma, resultatet ble det store skisma (1378 – 1417). Skismaet var like mye av politisk som av religiøs natur; mens England støttet paven i Roma, støttet britenes militære fiender, Frankrike og Skottland, Avignon-pavene.
Ved konsilet i Konstanz (1414 – 1418) ble pavedømmet nok en gang forent og paven skulle residere i Roma. Selv om den vestlige kirken skulle forbli forent i enda hundre år, og paven skulle tilordne seg større materiell rikdom enn noen gang, hadde det store skisma gjort uopprettelig skade. De interne stridighetene i kirken hadde ført til anti-kirkelige holdninger blant folket og dets herskere, og splittelsen hadde åpnet dørene for reformbevegelser.
Den katolske kirken hadde lenge kjempet mot kjetterske bevegelser. I senmiddelalderen begynte det å komme krav om at selve kirken måtte reformeres. De første kravene kom fra Universitetet i Oxford, nærmere bestemt, professoren John Wycliffe. Wycliffe mente at Bibelen ene og alene skulle stå for den religiøse autoriteten. Han kritiserte kalken, sølibat og avlat. Han gjennomførte også en engelsk oversettelse av Bibelen. Til tross for innflytelsesrike støttespillere blant det engelske aristokrati, ble Wycliffes supportere, Lollardene, undertrykt i England
Lærene til den tsjekkiske presten Jan Hus var stort sett basert på Wycliffe, og var av liten originalitet. Hans forfølgere derimot, Husittene, kom til å ha mye mer politisk påvirkning enn det Lollardene hadde hatt. Hus samlet en stor tilhengerskare i Bøhmen, og da han ble brent som kjetter i 1415, ble det opprør. Den etterfølgende Husittkrigen resulterte ikke i noen form for religiøs nasjonal uavhengighet for tsjekkerne, men både kirken og det tyske element innenfor det bøhmiske området ble svekket.
Den protestantiske reformasjonen faller strengt tatt utenfor tidsperioden som er betegnet som middelalderen, men førte altså til at den forente vestlige kristenhet – som var karakteristisk for den middelalderske perioden – gikk i oppløsning.
Martin Luther, en tysk munk, satte reformasjonen i bevegelse ved å utstede sine 95 teser den 31. oktober, 1517. Bakgrunnen var at pave Leo X hadde gjenopptatt avlathandelen for byggingen av den nye Peterskirken i 1514. Få år etter hadde Luther utvidet sin kritikk til en rekke av de mer sentrale punktene i den katolske lære. Luther ble avkrevet å trekke tilbake påstandene sine ved Riksdagen i Worms i 1521. Da han nektet, ble han lyst fredløs av keiser Karl V av det Tysk-romerske riket.
Flere forandringer skjedde innenfor europeisk næringsliv i denne perioden. Hanseatene holdt tilbake kontrollen av Østersjøen og Nordsjøen og Champagne-markedet ble mindre viktig i handel mellom nord og sør. I stedet ble handelsruten mellom Flandern og Italia å foretrekke. Videre begynte engelske ullselgere å eksportere klær fremfor ull, noe som rammet det nederlandske klesmarkedet. Det Osmanske rikets overtakelse av det Bysantiske riket, førte til at Levanthandelen ble mer problematisk. Som et resultat av dette ble nye handelsruter åpnet. Sjøveien til India rundt Afrika, og over Atlanterhavet til Amerika.
I det økonomiske landskapet så europeiske nasjoner veksten av Aksjeselskap – selskap som kunne finansiere store næringer og fabrikater, og som ofte fikk spesielle privilegier og monopol fra staten. De største finansmennene, en rolle ofte holdt av jødene, finansierte ofte krigene til herskerne. Familier som Fugger i Tyskland, Medici i Italia og de la Poles i England, fikk stor politisk og økonomisk makt.
Filosofen William av Ockham, og hans prinsipp kjent som Ockhams barberhøvel, førte til en reduksjon av fruktløse akademiske debatter, og banet veien for eksperimentell vitenskap. Ifølge Ockham skulle filosofi kun omhandle emner der det kunne oppnås full erkjennelse, et prinsipp som ofte er kjent som parsimoni. Forløperen til eksperimentell vitenskap i middelalderen kan allerede ses i gjenoppdagelsen av Aristoteles, og verkene til Roger Bacon. Den siste utfordringen for de lærde ble presentert av Nikolaus av Cusa, som siden ble kjent med Kopernikus', det heliosentriske verdensbilde.
De fleste europeiske oppfinnelser fra 1300- og 1400-tallet var ikke originale. De var heller av arabisk eller kinesisk opprinnelse. Det revolusjonerende aspektet lå ikke i selve oppfinnelsene, men i anvendelsen. Selv om krutt lenge hadde vært kjent i Kina, var det europeerne som fullt ut utnyttet dets militære potensial, og muliggjorde den europeiske ekspansjonen på denne tiden. I denne forbindelsen var også utviklingen innenfor navigasjon et viktig element. Kompasset og astrolabium sammen med teknologi innenfor skipsfart, muliggjorde navigasjon på verdenshavene. Gutenbergs boktrykkerkunst muliggjorde ikke bare reformasjonen, men også en utbredelse av kunnskap som etter hvert ville føre til et mer sosialt likt samfunn.
Bildekunsten gjennomgikk en voldsom utvikling i senmiddelalderen. En forløper til renessansen kunne allerede ses tidlig i det 13. århundre, i verk av Giotto. Når det gjelder maleri snakker man om en nordlig renessanse, sentrert rundt lavlandene (nåværende Benelux), og den italienske renessansen med Firenze som sentrum. Mens nordlig kunst var mer konsentrert rundt teksturer og overflater, som kan ses i malerier av Jan van Eyck, var italienske malere opptatt av anatomi og geometri. Oppdagelsen av enkeltpunktperpektivet, assosiert til Brunelleschi, var et viktig steg mot optisk realistisk kunst. Den italienske renessansen nådde sitt høydepunkt i verkene til Leonardo da Vinci, Michelangelo og Rafael.
Mens gotisk arkitektur mer eller mindre sto på moten i Nord-Europa, slo denne formen for arkitektur aldri an i Italia. Her var arkitektene inspirert av antikken og kronverkene for denne perioden var Brunelleschis domkirke i Firenze.
Den viktigste utviklingen i middelalderens litteratur var overtakelsen av morsmål fremfor latin. Mest populært var romantikk og tematikken var ofte knyttet til legendene om Den hellige gral.
Forfatteren som mest av alle markererte den nye tiden, var Dante Alighieri. Hans hovedverk, Den guddommelige komedie, skrevet på italiensk, beskriver et middelaldersk religiøst verdenssyn, men gjør det i klassisk stil. Andre pionerer for det italienske språk var Francesco Petrarca, hvis Canzoniere er regnet som det første lyriske dikt, og Giovanni Boccaccios Dekameronen. Geoffrey Chaucer hjalp til med å etablere det engelske språket som et litterært språk, med sitt verk Canterbury Tales. Som Boccaccio, var Chaucer opptatt av hverdagslivet, fremfor religiøse og mytologiske spørsmål. I Tyskland var det Martin Luthers oversettelse av Bibelen som skulle bidra til utbredelsen av det litterære tyske språket.
Kunstmusikk fra middelalderen er stort sett ensbetydende med kirkemusikk, fordi det var denne musikken som ble ansett som viktig nok til å noteres ned. Det fantes imidlertid også en rik kultur av verdslig musikk.
Vårt moderne notasjons-system har sine røtter i kirkemusikken i middelalderen. Det ble etterhvert viktig å notere ned "kirkemusikkens standardrepertoar", den gregorianske sangen, og neumene, forløperen til moderne notasjon.
1300-tallet ble betegnet allerede i samtiden som Ars nova (Den nye kunst). Italia opplever en velstandsperiode, og utvikler et rikt kulturliv. I Italia betegnes epoken som Trecento. Den klassiske musikken begynner til en viss grad å løsrive seg fra kirken.
|
 |
 |
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
