Politisk økonomi
From Wikipedia, the free encyclopedia
Politisk økonomi (Engelsk: political economy) gjelder studiet av nasjonaløkomien og dens relasjon til loven og til styresmaktene.[1][2] Politisk økonomi studerer makroøkonomiske fenomen som økonomisk vekst, fordeling, ulikhet, og handel, og hvordan dette formes av institusjoner og politisk atferd. Faget er forløperen til moderne samfunnsøkonomi, men eksisterer fremdeles som et tverrfaglig studiefelt innenfor statsvitenskapen der økonomiske så vel som statsvitenskapelige metoder tas i bruk.[3]
Politisk økonomi som historisk fagfelt er tett forbundet med den klassiske skole i økonomisk idéhistorie, der tenkere som John Locke, Adam Smith og Karl Marx sto sentralt. Felles for disse er deres filosofiske utgangspunkt, og at de alle søkte å forklare den enorme økonomiske veksten de så i sin egen samtid, rundt den industrielle revolusjon, på et makroøkonomisk nivå. Mens Locke la vekt på eiendomsrettigheter som årsak til den økonomiske veksten, la Smith vekt på innovasjon og markedet som organisasjonsform; Marx på sin side fokuserte på kapitaleiernes utnyttelse av arbeidere.
Begrepet politisk økonomi (political economics) ble mot slutten av 1800-tallet byttet ut med samfunnsøkonomi (economics), da faget utviklet matematiske metoder og modeller som skilte seg betraktelig fra verktøy som ble brukt i andre samfunnsvitenskaper.[4] I dag praktiseres politisk økonomi som del av statsvitenskapen, der statsvitenskapelige og økonomiske metoder tas i bruk for å analysere relasjonen mellom velstand, makt, og konflikt, både nasjonalt og internasjonalt. (Se også Internasjonal politisk økonomi.)