Kinesisk keramikk
From Wikipedia, the free encyclopedia
Kinesisk keramikk omfatter den keramiske produksjon i Kina fra de første primitive bruksgjenstander frem til det som man vanligvis forbinder med kinesisk porselen.
Kineserne utviklet tidlig en avansert keramisk produksjon basert på naturlige råstoffer og en avansert ovnsteknologi. På et meget tidlig tidspunkt, ca. 5-600 år f. Kr. fant de frem til den leiren som senere ble grunnlaget for porselensproduksjonen: kaolin. Brennteknologien var ikke så avansert i starten slik at man kunne nå de høye temperaturene som kreves for å fremstille porselen, men steingods basert på kaolin ble produsert.
Senere kinesisk keramikk, selv den av fineste kvalitet, ble laget i industriell skala, og derfor ble det registrert få navn på individuelle pottemakere. Mange av de viktigste produksjonsstedene var eid av eller reservert for keiseren, og store mengder kinesisk eksportporselen ble eksportert som diplomatiske gaver eller for handel fra en tidlige tider, først til Øst-Asia og den islamske verden, og deretter fra rundt 1500-tallet til Europa. Kinesisk keramikk har hatt en enorm innflytelse på andre keramiske tradisjoner i disse områdene.
Porselen var en kinesisk oppfinnelse og kinesisk porselen er så identifisert med Kina at det fortsatt kalles "kina" i daglig engelsk bruk.
I løpet av deres lange historie har det i økende grad blitt et skille mellom det som er laget for de keiserlige og som de har rett til å bruke eller distribuere, og det ordinære kinesiske markeder eller for eksport. Noen typer porselen ble også laget hovedsakelig for spesielle bruksområder som for graver, eller for bruk på altere.