Che Guevara
argentinsk marxistisk revolusjonær og geriljaleder / From Wikipedia, the free encyclopedia
Ernesto Guevara (1928–1967), kjent som Che Guevara, var en argentinsk marxistisk revolusjonær og geriljaleder. Han deltok i den kubanske revolusjonen, og ble senere minister i den kubanske regjeringa som ble dannet etter revolusjonen.
Che Guevara | |||
---|---|---|---|
Født | Ernesto Guevara 14. juni 1928[1][2][3][4] Rosario[5] | ||
Død | 9. okt. 1967[1][2][3][4] (39 år) La Higuera[5] | ||
Beskjeftigelse | Revolusjonær, partisan | ||
Embete | |||
Utdannet ved | Universidad de Buenos Aires (1948–1953) (studieretning: medisin) St Benedict's School | ||
Ektefelle | Hilda Gadea (1955–1959)[6] Aleida March (1959–1967) | ||
Partner(e) | María del Carmen Chichina Ferreyra (1950–1951)[7] | ||
Far | Ernesto Guevara Lynch | ||
Mor | Celia de la Serna | ||
Barn | Aleida Guevara | ||
Parti | Cubas kommunistparti | ||
Nasjonalitet | Cuba Argentina[8] | ||
Gravlagt | Che Guevara Mausoleum | ||
Medlem av | 26. juli-bevegelsen | ||
Utmerkelser | 6 oppføringer
Kjede av Den hvite løves orden (1960)
Storkors av Sydkorsordenen (1961) Republikkens orden (1959) Den hvite løves orden Sydkorsordenen Augusto César Sandino-ordenen | ||
Signatur | |||
I studietiden var han lite politisk aktiv, men deltok i studentdemonstrasjoner mot president Juan Perón. I 1951, mens han ennå studerte medisin, reiste den 23-årige Guevara og hans 29-årige kamerat, Alberto Granado, gjennom deler av Sør-Amerika, en reise som tok flere måneder og formet hans politiske synspunkter. Den førte Guevara, som stammet fra middelklassen, i umiddelbar kontakt med fattigdommen, utnyttingen og undertrykkelsen som et stort flertall av befolkningen – landarbeidere, urbefolkning, arbeidere og fattigbønder – ble utsatt for, og som fortsatt preger flere land i Latin-Amerika.
Opplevelsene på turen overbeviste ham om at kun en revolusjonær omveltning kunne fjerne de økonomiske ulikhetene og skape sosial rettferdighet. Med denne overbevisningen begynte han å lese marxistisk litteratur og engasjere seg i Guatemalas revolusjon under president Jacobo Arbenz Guzmán.
Senere ble han medlem av Fidel Castros 26. juli-bevegelse. Castro utnevnte ham til kommandant, den eneste ved siden av ham selv til å inneha denne stillingen. Han ble senere utnevnt til industriminister, sjef for Nasjonalbanken, og fungerte som instruksjonsleder for Cubas væpnede styrker, foruten å reise verden rundt som diplomat på vegne av den kubanske sosialisme. Slike posisjoner plasserte ham i en sentral rolle i å trene militæret som slo tilbake invasjonen i Bahía de Cochinos (Grisebukta),[9] og var ansvarlig for utplasseringen av sovjetiske kjernefysiske missiler på Cuba, noe som framskyndet Cubakrisen i 1962.[10] Han sto også i spissen for utføringen av landreformer på Cuba, og for en vellykket alfabetiseringskampanje som førte til at analfabetismen ble redusert fra 24 % til 3,9 %. Han var også ansvarlig for å gjennomgå ankene til dem som ble dømt som krigsforbrytere ved de revolusjonære domstolene, og for gjennomføringen av henrettelser av dem som var blitt dødsdømt.
I 1965 forlot han Cuba, for å delta i revolusjoner i andre deler av verden. Ferden gikk først til Kongo-Kinshasa (senere Den demokratiske republikken Kongo) og deretter til Bolivia, der han ble tatt til fange i en CIA-ledet operasjon sammen med den bolivianske hæren.
Mens Che Guevara satt i fangenskap i landsbyen La Higuera i Bolivia, ble han 9. oktober 1967 henrettet av Mario Terán, en boliviansk offiser.[11][12]